Sør-Amerika; Buenos Aires, Uruguay og Colombia – et 2 ukers reisebrev

Jeg har tenkt en del på hva jeg skal skrive i dette blogginnlegget. For det å skrive en ren reiseskildring fra Sør Amerika, og dermed å generalisere alle land blir feil føler jeg. De tre landene var forskjellige og jeg fikk ikke i nærheten av den tiden jeg skulle ønsket at jeg hadde i hvert av dem. Uruguay ble i grunn bare en lang busstur, men det lille vi fikk sett synes jeg at var fantastisk, og jeg vil tilbake dit igjen.

Noe jeg har lært om meg selv på denne reisen er at jeg skal unngå charterturer så lenge det lar seg gjøre. Det vil nok bli noe annet når jeg stifter familie, men får jeg til å reise uten å være på en chartertur med familie så velger jeg det! For hva gjør du når du er på charterfeire? Den ene charterferien jeg har vært på inneholdt soling på standen, resturantbesøk, se 2-3 andre byer, sove lenge og festing. Det samme har jeg hørt fra andre som har reist til Syden. Når jeg kom hjem hadde jeg hatt det “fint”, men ikke på nær så fint som jeg har hatt det på denne turen. Forskjellen? Jeg fikk se alt en ikke ser når en er omringet av turisttåken; hverdagslivet, mennesker i sitt eget element og på deres premisser, naturen i de landene, kulturen(jeg så noe av det, men gikk ikke på museum og alle kjentplassene) og det beste av alt, jeg ble kjent med mange. Det er kanskje det som satte størst preg på meg.

Som turist med et kompaktkamera rundt halsen eller på magen, mageveske, shorts, hatt og i flokk med en reiseleder, så vil alle se på deg som en turist og oppføre seg annerledes til deg. Alle du møter og blir kjent med, for deg er de et spesielt menneske, men hvordan er du for dem? De har kanskje 200 gjester innom hotellet hver uke og kanskje til og med en streng policy om og ikke møte gjester utenfor arbeidstiden. Slikt føler jeg blir feil fordi det føles falskt. Alt de sier og deres hyggelige fremtoning er kun et spill for å opprettholde troen din på at de husker deg og at du er en verdsatt gjest. Men i det store, så er du kanskje ikke mer enn en maur. Så når en returnerer til det samme hotellet året etter, så vil de ikke huske deg(med mindre du har gjort noe veldig feil eller gjort en tabbe slik at hele hotellet visste hvem du var og havnet i hotellets historiebok). Og hvis du reiser til et annet turiststed, hvor forskjellig er det egentlig? Hva gjør en forskjellig på et turiststed enn et annet, tenkt over det? For meg er charterturisme: strand, sol, varmt, resturantbesøk og fornøyelsesparker. Dette kan du få så og si over alt, så hva er da forskjellen fra en by/et land til et annet?

Når du velger å gå alene i deres nabolag og bor på hostell blant vanlige hus, så åpnes en helt ny verden for deg. Du må plassere deg selv langt nede hvor du er den fremmede og ikke kan språket deres, uavhengig om du kan engelsk, for det er det ikke sikkert motparten kan. En må kaste seg ut i pinlige situasjoner hvor du ikke blir forstått, men igjennom tegnspråk, arm-fekting og gestikulering får du fylt inn mellomrommene(eller tomrommet) i samtalen og på den måten formidle det du ønsker. Og på den måten skapes bruer mellom mennesker og til gjengjeld får du et innblikk i en annen kultur, levemåte og kanskje du blir virkelig kjent med noen som husker deg? Føltes slik ut flere ganger under reisen min i allefall. Det er noe unikt for meg å sitte på stranden en kveld sammen med 3 lokale gutter/menn med hver sin bakgrunn, totalt forskjellig fra min egen. Og vi bare snakket sammen og jeg hørte på hva som opptar dem i hverdagen, hvor de kommer fra og hva de gjør. De alle tre hadde hver sin utfordring, men felles var at utfordringen deres var reel, ikke slik som her i Norge hvor vi har NAV til å fange oss opp.

2 av dem vet jeg ikke om jeg kommer til å se igjen neste gang, men gjør jeg det så blir jeg glad. For kriminaliteten der nede er ikke bare dagligdags, men også mer brutal enn det vi kan forstå her til lands. Og når jeg da husker hva jeg selv har klaget over før, så gjør det noe med meg. Jeg føler meg utakknemmelig og at jeg har mistet det store bildet; Hva er det som er viktig her i livet? Trenger jeg merkeklær? Må jeg ha den nyeste mobiltelefonen hvert år? Hva med de fete skoene der da, de hadde sikkert sett dødsfete ut på meg! Når jeg syter over at jeg ikke har råd til å gå på byen å feste med venner, hva skal da en 21 åring foreldreløs gutt, som bor i en livvaktbod på stranda og livnærer seg med å selge gresshoppedukker laget av palmeblader til turister og tjener kanskje 5-10kr dagen å syte over? Det at jeg ikke får råd til den ene overprisede ølen fordi jeg har hadde 4 allerede, blir så feil når de 4 ølene alene ville ha gitt ham 2 månedslønninger som han kunne ha brukt til å forbedre livet sitt. Et liv som er temmelig normalt, feil ut som det høres, i Sør-Amerika, men sjeldent her i Norge. Og for de som har den samme situasjonen får uansett hjelp fra NAV. Der er det en “dog-eat-dog-world” og “survival of the fittest”. Her er det om å se best ut og vise sin velstand som gjelder. Noen tør å påstå at det er “survival of the fittest” her og det er om å være tøffest på byen hver helg.

Mange “tøffe gutter” her til lands, ville ha dratt til den Norske Ambassaden i det landet de besøkte å tryglet om å komme hjem. For jeg er sikker på at få klarer å sette seg inn i hvordan det er å kjenne på en usikkerhet over sin egen helse og sikkerhet over flere år. Hvor hvert eneste forsøk på å komme seg opp og ut på en ærlig måte, fort kan bli stoppet av korrupte politi og offentlige tjenestemenn. Da er det lett å ty til kriminalitet for å bedre hverdagen sin litt, selv om livet blir atskilligere utryggere og karrieren kort. Desperate mennesker gjør desperate handlinger, og jeg har ikke noe problem med å se hvorfor de gjør det, selv om det er veldig feil til tider.

Men til tross for elendigheten, fant disse tre det for godt å passe på meg og Karin, uten at vi hadde bedt om det eller at de bad om penger først. Selv da vi møtte opp og skulle leie vannscooter og hadde mye penger på oss, så ventet det ikke annet enn service og hjelpsomhet fra dem. De stod til og med og passet på sakene våre mens vi lekte oss med vannscooteren i 1 time og blåste unna en halv månedslønn for 2 av dem på å ha det gøy. Vi følte oss ille og gav dem noen kroner da vi dro. Til sammen ga vi dem kanskje 3 overprisede øl, men for dem så var det veldig mye og kanskje klarte vi å forandre livssituasjonen deres. Om ikke permanent, men det å vite at de hadde kanskje en uke med ro i sjela på grunn av oss gav i allefall meg en god følelse. Og ærlig arbeid, som de gjorde for oss, det skal belønnes mener jeg!

Når jeg skriver dette, så innser jeg at jeg også er kun en dråpe i havet og “vi har hørt det før”. Vi er for vant med å høre slike skildringer bli brettet ut av hjelpeorganisasjoner i jakten på støtten din eller fra media for å øke seertallene.

Men bak disse salgsskildringene, så er det noen som jobber med å hjelpe slike mennesker hver dag. De kan helt sikkert fortelle tristere historier fra store katastrofer og i hverdagen rundt om i verden. Jeg skriver dette fordi dette er mitt første reelle møte med en slik verden. Og jeg føler at jeg må fortelle om det i stedet for kun å snakke om soling, bading og resturantbesøk.
Jeg sitter ikke igjen med et par konkrete ting som jeg syntes var fantastisk. Det fordi jeg fikk hele tiden mange inntrykk, like fantastiske som de forrige. Menneskene jeg møtte og vennligheten deres, det fine landskapet i Uruguay, havet i Cartagena, de enorme byene Buenos Aires og Bogotá, folkene jeg så i bydelen Getsmaní i Cartagena, smilet i øynene til de vi handlet friterte snacks og frukt fra….du får ikke noe slikt på en chartertur. Hvor alle er ute etter mest mulig av lommeboken din, og det å være venn ikke er lønnsomt økonomisk. Jeg har kanskje et negativt syn på charterturer etter kun å ha vært på en tur for mange år siden. Men etter turen her, så er jeg sikker på hva som er min måte å reise på.

Det å kunne kjøpe fersk frukt i alle farger og fasonger er noe jeg kommer til å savne fra alle plassene. De smaker så mye bedre enn fra Rema eller Bunnpris. Rart det.. Litt morsomt er det også å innse at når bussen er oppført med avgang 1730, så er det mere 1745-18.00…mañana, mañana lever i beste velgående der nede. Av og til er det ganske chill, men så fort du skulle ønske at noe skjedde etter planen, så er det ikke like morsomt. Og det hjelper ikke at en “Pablo” ser på deg med forundring over at du går i fistel fordi bussen ikke går nå, men om tja…25 minutter, fordi bussjåføren må sove litt middag først. Det er jo heeelt normalt å regne med det, er det ikke? Men når du er sent ute og må løpe hele terminalen for å rekke flyet, så er mañana selv på flyene(sliter helt med å forstå at noe så rigid om ICAO, hvis de har myndighet i Sør-Amerika, tillater det) litt kjekt.

Jeg rakk å møte et par likesinnede (og til tider meget pratsomme selv når jeg ville sove) reisende i alle aldere. Og det fantastiske var å høre hvordan de reiste og hva de hadde opplevd. Selv som fersk backpacker kunne jeg komme med et tips til ei som var litt hardcore backpacker, i allefall sammenlignet med meg. Det var et flott backapackerhostel i Cartagena, men dessverre er 25-30 grader og heftig luftfuktighet om natten uten aircondition noe jeg ikke foretrekker. Aircondition er et møst, spesielt når jeg har jetlag og våkner mellom 5-7 uansett og lurer på om reiseparternen min på andre siden av rommet er våken. Toalett er også et interessant fenomen..man kaster ikke papiret i klossettet, men i en liten søppelbøtte ved siden av i stedet. Og toalettet kan være noe så enkelt som en betongvegg med forheng foran. Men det er i det minste noe å sitte på, ikke i hjørnet og koblet til et kloakksystem, så helt ille er det ikke.

Buenos Aires for meg ble Tango, lange gater og trommeorkester.

Jo..også ble mobiltelefonen min frastjålet under metallicakonserten på River Plate stadium. Folkemengden under konserten var mer preget av en pøbelstemning enn å chillen å høre på fet musikk fra et av verdens beste band. Men Buenos Aires er mer en by en går og ser over alt og får med seg masse kultur. Fikk sett graven til Evita, Milonga i San Telmo, spist på et koselig lite lokalt sted med eldre herremenn som drev det og trasket i La Boca. La Boca er der hvor fotballaget til Maradonna holder til, og du ser bilder av han her og der. Det er blitt en turistmagnet dog, noe jeg finner kjedelig for da mister den sjarmen og sjelen sin føler jeg. Men det er et veldig fint fargespill ettersom at alle husene har masse forskjellige farger. Vi ble stoppet av en politimann og nektet å gå videre i en retning siden vi var turister, og jeg med kameraet mitt. Det var betryggende å vite at politiet der, eller i allefall noen av dem, faktisk hjelper til litt. Som oftest forsøkte vi å holde oss unna politiet siden de har et frynsete rykte.

En overnatting i Punta del Este i Uruguay ble det også, og vi leide scooter og kjørte langs stranden og badet i bølgene. Fikk litt respekt for bølgene der og da. De skal ikke være så veldig høye før de har plutselig veldig stor kraft. Punta del Este er som den Franske rivieraen i Europa, der farter alle kjente i Sør-Amerika til og alle de som vil se og bli sett. Syntes det var finere i La Paloma og generelt ute på landsbygda. Uruguay ble bare en lang busstur som nevnt, men håper å se mer av nord og et par kystbyer neste gang. Er veldig behagelig land! =)

Colombia….mesteparten av inntrykkene mine kommer derifra og spesielt Cartagena. Denne fine kystbyen har “alt” og ikke for mye synlig turisme, selv om det synes der. Vi tok en tur til Islas de Rosario som er det klassiske karibiske bildet.

Små øyer med grønt og blått hav og blå himmel rundt. Vi fikk snorklet litt og sett koraller på en øy før vi satte kursen for Playa Blanca hvor det var laaange hvite strender, palmer..ja enda et sydenhav paradis. Denne turen var den eneste hvor vi var midt blant charterturistene, men det var også eneste måte. Men det som slo meg var at charterturistene her var helt lik de vi finner i middelhavet og Hawaii, bortsett fra at alle prater spansk og er brune. Ikke så mange overvektige var det heller. Men chartertur? åh ja! så det holdt også. Var litt morsomt å se på og vi begge var gladere for at vi ikke ble dratt opp og satt i sentrum med vår stotrende “Hablo-Pablo-cerveza” spansk. Underholdningen underveis bestod av sjørøverkonkurranse som varte ganske lenge. På vei inn mot havnen startet speakeren å danse rumba med ei av de andre bestenings medlemmene. Og det var et temmelig forrynkende show som vi likte.

Det er mye mer jeg kunne ha skrevet om, men det blir for mange smådetaljer og langdrygt. Bloggen her er allerede veldig lang og jeg er takknemmelig for at du har lest hele. Det ble en flott tur og jeg kommer til å huske den så lenge jeg lever, også håper jeg å kunne dra ned dit igjen for en mye lengre periode.