Utøya

Under kjøreturen fra Voss til Oslo med Katy endte vi med Ã¥ kjøre forbi Tyrifjord. Jeg husker Tyrifjord fra tiden ved Natcon Simulatoren pÃ¥ Værnes. Det er en flygeleder simulator for et nytt flygeledersystem som ble innført i 2009 ved alle flyplasser i Norge. Vi som jobbet som simulatorpiloter der hadde i oppgave Ã¥ styre flyene som flygelederne skulle korrigere samtidig som de ble kjent med nytt utstyr. Men pÃ¥ Søndag kom jeg pÃ¥ en annen grunn til at jeg husker Tyrifjord. Det er der hvor Utøya ligger. Da jeg innsÃ¥ hvor jeg egentlig var, sa jeg til Katy at jeg ville dra dit for Ã¥ se plassen med egne øyne. Jeg spurte henne om det var greit og hun ønsket ogsÃ¥ Ã¥ se det, sÃ¥ da svingte vi av veien og kjørte mot Utøya. Vi brydde oss ikke om at vi var sent ute allerede. Noen ting tar du deg bare tid til…

Minnesteinen

Først kjørte vi forbi avkjørselen ned til vannkanten men fant en minnestein ved et utkikkspunkt ca 50 meter senere. Vi stod der litt først, så på blomstene, hilsningene og så ut mot Utøya. Det var noen andre der også. Men vi snudde for å kjøre tilbake til avkjørselen ned til vannkanten.

Det var helt rart å komme dit. Jeg kjente igjen bussholdeplassen på andre siden av veien til der hvor du svinger ned til vannkanten hvor MS Thorbjørn står. Først parkerte jeg teit, men en hyggelig eldre mann sa at jeg heller burde parkere i busslommen, så jeg gjorde det i stedet. Der stod bilen med 2stk GoPro som filmet, dørene var ulåste og førervinduet var delvis åpnet. Jeg tok med meg kamerasekken og begge kamerahusene. Herlig med utkant Norge, ting står trygt.

Når vi skulle gå ned slo det meg hvor smal veien ned fra hovedveien og ned til kaien var. Igjen husket jeg bilder fra pressen fra veien ned til kaien. Da vi kom ned dit ble jeg overrasket over hvor liten plassen rundt kaien var. Ca 30m bred og 15m lang kanskje? Uansett, ABB hadde flaks at de som stod på fastlandet ikke så noe i bilen hans da han kom.

Når du står der så ser du grusen rundt kaien, båten MS Thorbjørn ligger der, du ser blomster, lys og hilsninger som folk har lagt ned. Du ser Utøya der borte, ca 300m fra fastlandet. Det er et langt stykke å svømme og enda lengre når du har på deg klær. Det er en enorm prestasjon å klare å svømme det stykket med klær på hvis noen gjorde det. Men mange ble plukket opp av frivillige i båter som risikerte sitt eget liv for å redde ungdommene. Redningsmannskapene rapporterte om nedslag av prosjektiler fra riflen til ABB ved strandkanten. Det må ha vært helt jævlig for de å være der.

Hilsninger og lys

Det er sÃ¥ rart Ã¥ stÃ¥ der nÃ¥, nÃ¥r alt er helt rolig, ingen skrik, ingen krise. Det er som om det ikke har skjedd. Men det har det. Jeg husker godt da jeg og eks kjæresten min satt pÃ¥ et hotell pÃ¥ Hamar og fulgte med pÃ¥ nyhetene. Helt oppslukte og søkte hvileløst etter siste nytt hele tiden. Til slutt innsÃ¥ vi begge at det ikke kom til Ã¥ bli noen gode nyheter og skrudde av TV’n og la oss. Vi hadde satt oss pÃ¥ toget fra Trondheim til Oslo 22 juli i det bomben gikk av ved Regjeringskvartalet. Eks kjæresten min ble livredd da det kom inn meldinger om mistenkelige gjenstander ved togskinnene utenfor Lillestrøm. Selv om jeg var helt sikker pÃ¥ at Oslo var trygt da meldingene om skytingen pÃ¥ Utøya kom, sÃ¥ var blikket og mÃ¥ten hun sa at hun ville av, ensbetydende med ren frykt. Jeg skjønte med en gang at nÃ¥ var det kun en ting som gjaldt og det var Ã¥ være en god kjæreste og passe pÃ¥ henne. SÃ¥ vi gikk av toget og fant oss et hotell for natten. Vi sjekket ikke med reiseforsikringen vÃ¥r før etter vi hadde kommet oss av toget og varslet familien hennes om at vi hadde gÃ¥tt av. Dagen etter dro vi til Oslo. Da vi kom til Gardermoen gikk hun av og jeg fortsatte mot Oslo hvor broren min bor. Han var bortreist og jeg skulle lÃ¥ne leiligheten til han og samboeren den helgen. Jeg var ikke lenge hos han før jeg tok med meg en Camelbak med vann, et par ekstra objektiver, 2 kamerahus og pressekortet i lomma. De neste 48 timene gikk jeg rundt og fotograferte Oslo, Regjeringskvartalet, Kongefamilien, Statsministeren, Justisministeren, alle partilederne pÃ¥ Stortinget og hverdagslivet(om det kan kalles det) etter 22.juli.

Men det er et bilde jeg angrer på at jeg ikke tok. Da jeg gikk tilbake mot leiligheten til broren min kl 2 på natten og kom til krysset Universitetsgata/Karl Johans gate så jeg en som satt på bakken. Han satt lent inn mot veggen av bygget og akkurat i det jeg passerte satte det seg en dame med miniskjørt oppå han og de begynte å kline. Begge var fulle. Dette var natt til 24.juli og jeg tenkte: Hvordan klarer de det? Men jeg var sliten og tenkte ikke på å ta bildet. Det angrer jeg nå på. Det å se at folk i det hele tatt var ute og festet ca 36 timer etter en av Norges historiens verste hendelser var for meg ubegripelig. Men å se de to, stup fulle, kysset og klinte, som om ingenting hadde skjedd, det gjorde vondt i meg. Men en ting må vi også ikke glemme. Folk reagerer forskjellig. Dette kan være reaksjonen dems og forsåvidt de andre som var ute. Det blir derfor feil å påstå at de gir blaffen i det som skjedde. Men det var et veldig spesielt øyeblikk, uten tvil.

Tilbake ved Utøya.

Jeg kunne ha komt meg ut dit den helgen, men jeg visste hva som ventet meg der og det ville være tungt for meg som person og medmenneske å være der. Du vil ikke se noe annet enn bunnløs sorg, fortvilelse, sjokk, vanntro, håpløshet. Det kan sikkert være noe av at dette skjedde i mitt hjemland og derfor vil det være vanskeligere enn hvis jeg hadde reist ut til Afghanistan, Syria eller til konflikter i Afrika. Jeg valgte å spare meg selv for det og lot være å dra. Men en venn av meg som var ved Utøya som fotograf for Scanpix fortalte meg om en episode der. En politibetjent hadde bedt fotografene om å ikke ta bilde av de pårørende som kom ut fra hotellet. Men en utenlandsk fotograf ignorerte det og forsøkte å ta et bilde. Det fikk vennen min til å nesten knekke av solblenderen av objektivet til fotografen.

Den svenske fotografen, Niclas Hammerström, vant World Press Photo med bildene sine fra Utøya. Norge var i harnisk over at noen kunne vinne med bilder fra noe så grusomt. Jeg har kun referert til en artikkel og ikke direkte til bildene som ligger hos WPP. Det er veldig sterke bilder så hvis noen ønsker å se dem så vit at de er sterke. Jeg forstår at pårørende og Norges befolkning reagerer på at noen kan vinne en konkurranse med slike bilder. Men en hver sak har to sider. Hvorfor reagerer vi ikke slik når vi ser bilder fra Afrika, Midt-Østen..ja resten av verden? Hva gjør bildene forskjellige fra det vi ser fra Syria? Sudan? Somalia?

Det er sÃ¥ rart med pressens rolle, de etiske utfordringene en blir stilt ovenfor og blodtÃ¥ka som oppstÃ¥r. Pressen skal opplyse, ta vare pÃ¥ medmennesker og fÃ¥ det beste bilde først. BlodtÃ¥ka er et begrep blant journalister og fotografer. En blir sÃ¥ lÃ¥st og opphengt av saken og bildene at en glemmer det etiske midt opp i det hele. Derfor har pressen utarbeidet “Vær varsomplakaten“, et etisk regelverk for pressen. Retningslinjene skal følges hele tiden, men det skjer gang pÃ¥ gang overtramp fordi journalister og fotografer bevisst eller ubevisst glemmer den i øyeblikket. Og akkurat det merket jeg meg under dekningen av Utøya. Der ser vi ungdom som er nettopp reddet i land fra skyting og er helt tydelig i sjokk. Men pressen stiller dem spørsmÃ¥l og intervjuer dem som om det er vanlige vitner til en hendelse. Jeg likte ikke det jeg sÃ¥ der og kom fort til Ã¥ tenke pÃ¥ pkt 3.9 i Vær Varsom-plakaten:

3.9. Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Og når jeg stod der selv og så hvor liten den plassen var, tenker på rapportene om kulenedslag i vannkanten ved kaien og så lurer jeg litt på, hvorfor? Hvorfor ikke heller få ungdommene i sikkerhet, hjelpe redningsmannskapene og sikre området bedre? Hvorfor intervjue, ikke folk men ungdommer, i stedet for å hjelpe til med redningsarbeidet? Ja, pressen har opplysningsplikt til folket og må rapportere men jeg sliter med å forstå valget de gjorde der. Krigsreportere kan gjøre dette slik jeg ser det. Men det er fordi de har en bevæpnet styrke rundt seg som gir til en viss grad sikkerhet. Og der er det farlig for pressen å forsøke å hjelpe til siden de ikke har trent med soldatene. Jeg ville selvfølgelig ikke sendt reportere ut til selve Utøya men jeg tenker at det menneskelige burde gått fremfor selve media jobben. Men greit nok, jeg jobber ikke i pressen og de bildene jeg har tatt har vært av helt fri vilje. Jeg trenger heller ikke å selge bilder for å betale regninger og derfor kjenner jeg ikke til presset om å få et scoop og få til gode nyheter først. Dessuten har PFU(Pressens Faglige Utvalgt) fått inn endel klager og behandlet dem. Så det er ikke min jobb å dømme noen. Jeg bare lufter tanker jeg gjorde meg mens jeg tok bilder i Oslo og når jeg så hva som skjedde på Utøya.

Når jeg stod der ved vannkanten foran MS Thorbjørn forsøkte jeg å se for meg redselen, panikken og frykten til de som tok dekning i MS Thorbjørn. Men også på skipperen som måtte styre skuta vekk fra Utøya mens ABB avfyrte flere rettede skudd på skuta. Det er en situasjon hvor du vil at alt skal gå 10 ganger raskere, men du må bare roe ned og gjøre ting kontrollert. Ellers går alt 10 ganger tregere og med en person som skyter mot deg så er det farligere. Jeg synes det derfor står stor respekt av skipperen som førte MS Thorbjørn og måten han handlet på når ABB angrep Utøya.

MS Thorbjørn

Fra vannkanten på fastlandet ser du også odden hvor NRK fotografen filmet ABB fra luften og trodde først det var Politi som drev redningsarbeid. Men det var mens ABB henrettet flere ungdommer unntatt en. ABB har forklart i ettertid at den ungdommer lignet på ABB og derfor valgte han ikke å skyte.

Odden

Alle bildene jeg tok og alt det jeg så, gav meg en følelse av at her, her stod de og her gikk han. Jeg prøver å visualisere det som skjedde fra der hvor jeg står. Det er det samme som når jeg var i Auswitch, Sachsenhausen og Ravensbrück med hvit busser. Du står der hvor alt skjedde men det er ikke nå.

Møtet mitt med Utøya nesten et år etter hendelsen ble en minneverdig opplevelse og selvfølgelig noe jeg kommer til å huske til jeg blir gammel. Det er trist at et så fint sted skal bli åsted for noe så grusomt.

Så nå, snart 1 år etter 22.juli, hvilke tanker gjør vi oss?

Jeg er pÃ¥ alle mÃ¥ter glad for at Delta betjenten som hadde lagt vekten pÃ¥ avtrekkeren til MP-5’n sin ikke trakk av. Det har vært det beste for hele nasjonen at ABB ble tatt levende. Det lar oss bearbeide sorgen, fÃ¥ svar pÃ¥ spørsmÃ¥lene og avmystifisere han. I rettsaken fremstÃ¥r han som en med et forvridd sinn og jeg tror vi har ufarliggjort han igjennom rettsaken. Det at han dømmes og ser at nasjonen mener han tar feil hÃ¥per jeg at gir han et snev av samvittighet slik han forstÃ¥r hva han har gjort. Det er nok utopisk, men det er nÃ¥ i alle fall det jeg hÃ¥per pÃ¥.

Bildene jeg tok i Oslo 23 og 24 juli ligger her: lilchief@flickr


Leave a Reply

comments-bottom

Top Rated

thumbnail
Sør-Amerika; Buen... Posted by author icon Ron Holan
thumbnail
Amor Fati – E... Posted by author icon Ron Holan
thumbnail
….aaaand we... Posted by author icon Ron Holan
thumbnail
It’s just tota... Posted by author icon Ron Holan